Del 1

   
Kan noe skje uten at Gud har forutsett og kalkulert det inn i sin plan?

  
Gud er Gud over alle ting!



Innledning:
 
Gud forutså at syndefallet kom til å skje. Det kan vi lese av 1. Pet. 1:20, der det står at Jesus var bestemt til å dø for våre synder allerede før verden ble skapt. Så hvis han ville hindre at syndefallet skjedde, så kunne han bare latt være å skape oss. Eller eventuelt skapt oss litt annerledes. Han trengte i allefall ikke å plassere kunnskapens tre, der midt i hagen, der Adam og Eva oppholdt seg til daglig. Langt mindre sluppet Djevelen inn dit!
 
 
 
Gud! Ikke Nirvana.
 
Nå vet vi at Gud ikke vil det onde. Han ville heller ikke at mennesket skulle forkaste ham og miste relasjonen med ham, med all den lidelsen som ville følge av det. Når han da likevel valgte å skape oss, må han ha hatt svært gode grunner. Det må ha vært noe som fikk ham til å gjøre det, på tross av all den lidelsen han forutså det ville medføre. Hva disse grunnene kan ha vært, kan vi bare spekulere på, og gjøre våre antagelser om, ut fra det vi kan lese i Bibelen.
 
Men det viser at Gud ikke er noe ”Nirvana”, en evig tilstand av apatisk tilfredshet, uten verken ønsker eller behov. Han vil noe. Han har en hensikt. Og han er nidkjær opptatt av å gjennomføre og fullføre denne hensikten. Koste hva det koste vil.
 
Det må derfor være grunn til å anta at han, da han vurderte hvorvidt han skulle gjennomføre prosjektet eller ikke, fant at vinningen var større enn kostnaden. 

Så indikeres det da også at dette ikke var noen lettvint avgjørelse. Selv ikke for Gud. Når det gjelder jorden, solen og universet, om plantene, fiskene, fuglene og dyrene står det bare at Gud skapte dem. Ferdig med det. Men da han skulle skape menneskene, så føyde han til: ” La oss skape mennesker i vårt bilde, som et avbilde av oss”.
 
Det å skape menneskene var altså en så stor avgjørelse at Faderen også ville ha full støtte og tilslutning fra Sønnen og Den Hellige Ånd.
 
Vi er et fellesprosjekt for hele treenigheten.
 
Og rollene deres i forholdet til oss var allerede fordelt. Før skapelsen.
 
 
 
Jesu forsoningsverk; bare en gjenopprettelse?
 
Så hva var Guds beveggrunner for skapelsen? Hva var det som var så viktig at det var verdt alle de onde konsekvensene? Og hvordan er vi involvert?
 
Jeg tror at vi må gå til Jesu forsoningsverk på Golgata. Var Jesu forsoningsverk kun en gjenopprettelse av det som ble ødelagt i syndefallet? Eller ble det skapt noe nytt?
 
 
Jeg tenker at hvis forsoningen bare dreier seg om en gjenopprettelse av den tilstand som var i Edens hage, så blir det ytterst vanskelig å forklare at Gud også plasserte kunnskapens tre der. Hvorfor skulle han det? Var det virkelig nødvendig? Det ville jo bare føre til tap for både Gud og mennesker?
 
Følgene av et syndefall ville ikke produsere noen annen frukt enn bare ufattelig mye lidelse, sorg og død. Mange, mange ville gå fortapt. Og Gud selv ville måtte ta på seg et menneskes skikkelse og dø den mest grusomme død, for i det minste å redde noen. Ja, Jesus Guds Sønn ville selv måtte oppleve Helvete; adskillelse fra Gud. Alt sammen bare på grunn av denne valgmuligheten som kunnskapens tre gav, men som ikke kunne medføre noe godt, bare død og fordervelse.
 
Et valg som Adam og Eva ikke på noen måte hadde forutsetninger for å forstå konsekvensene av.
 
Ikke bare konsekvenser for voksne mennesker som i noen grad selv kan påvirke sine livsvilkår, men også for milliarder av uskyldige barn som blir født til sult, sykdom, overgrep og død. De har ikke selv valgt å bli født. Heller ikke har de hatt noen innflytelse på hvilke forhold de er blitt født til. De har ikke gjort noe galt som de kan holdes ansvarlig for. Allikevel er de ofre for de verste lidelser.
 
Eller hva med de lidelser som kristne møter i form av foreksempel forfølgelse? Eller de prøvelser som Gud, hvis han får lov, bruker til å skape vekst i den kristnes liv? Hvis Gud uansett ikke kommer lenger med oss enn til å gjenopprette oss, og vårt forhold til ham, til det vi ville vært uten syndefallet, så synes det hele å være ganske meningsløst! Da har alle, både Gud og alle mennesker, bare lidd tap, og den eneste som hadde vunnet noe var Djevelen!
 
Vel kommer han en gang til å sitte i Helvete, men han vil allikevel kunne kose seg med minnene om gamle ”bragder”, og om det som en gang var. For ikke å snakke om alle de menneskene han klarte å forføre og dra med seg ned.
 
Vi er altså havnet i en situasjon som for veldig mange bare innebærer lidelse, og uten at lidelsen har noe poeng eller kan bære noen frukt som overgår det som Gud allerede hadde skapt i Edens hage, og som vi ville hatt uten syndefallet.
 
 
Til syvende og sist var det Gud som bestemte at skapelsen skulle finne sted. Det var han som skapte evighetsskapninger med fri vilje. Og han plasserte dem i en dimensjon av tid og rom som gjorde det umulig for dem å fullt ut forstå rekkevidden av å være nettopp evighetsskapninger. Eller de ufattelig tragiske følger som syndefallet ville medføre.
 
Og ikke minst; Gud visste på forhånd at syndefallet kom til å skje. Med alle dets grufulle konsekvenser.
 
 
 
Gud over alle ting!
 
Så igjen, hva var Guds beveggrunner for skapelsen? Hva var det som var så viktig at det var verdt alle de onde konsekvensene? Og hvordan er vi involvert?
 
Teksten som følger i del 2 foreslår at det i forsoningen ble skapt noe nytt som ikke kunne bli tilveiebrakt på noen annen måte.
 
Den foreslår for det første at Gud gjennom forsoningen fikk realisert noe i seg selv. Jeg minner her om at vi slo fast, at Gud ikke er noe apatisk ”Nirvana”, uten ønsker og behov.
 
For det andre foreslår den at det ble skapt noe kvalitativt nytt i relasjonen mellom Gud og hans skapninger som ikke var der fra før, heller ikke før syndefallet.
 
 
Fil. 2:5-11 vil jeg mene indikerer tydelig at forsoningen har større perspektiver enn bare en gjenopprettelse.
 
Her beskrives det hvordan Jesus "ikke så det som et røvet gode å være Gud lik", og "han gav avkall på alt", og videre "han fornedret seg like til døden", osv.

Og disse beskrivelsene begynner med en oppfordring om å følge Jesu eksempel (v.5)! Men denne oppfordringen om å følge Jesu eksempel, med disse beskrivelsene, kunne aldri vært gitt, hvis syndefallet og forsoningen aldri hadde funnet sted.
 
For det andre, når det står: "Han gav avkall på sitt eget..."osv, så fortsetter det med: "Derfor har Gud høyt opphøyet ham og gitt ham navnet over alle navn...", ikke bare på jorden blant menneskene, men også "i himmelen, på jorden og under jorden"!
 
Dette viser at forsoningen har større dimensjoner over seg enn bare et forsøk på å redde stumpene fra Edens hage, etter at alt var blitt ødelagt i syndefallet. Og det avsluttes med "til Gud Faders ære,..." All fornedrelsen, lidelsen, og til slutt døden på korset, tjener altså "til Gud Faders ære"!
 
 
Hvis ikke syndefallet hadde skjedd, så ville vi kanskje, åndelig sett, vært i en sammenlignbar situasjon med de englene som ikke falt på opprørets dag, og muligens hatt noe av samme "status" som dem. Men i Bibelen så blir disse beskrevet som "tjenende ånder". Guds folk på jorden blir derimot omtalt som "Kristi Brud".
 
Videre står det at vi skal regjere med ham. Det står det ikke om englene.
 
Og det står at vi skal være med å dømme engler.
 
Alt dette antyder ganske kraftig at det Guds folk som kommer ut av Jesu forsoningsverk får en annen og en høyere posisjon enn de som ikke falt, englene. Paradoksalt nok! Det kan neppe være for noe som vi har gjort!!!
 
Men det antyder at det ut av alt det onde kommer noe godt som ikke kunne blitt til på noen annen måte. Det antyder at Jesu forsoningsverk vender alt det onde til det gode!
 
Allikevel kan dette bare realiseres hos dem som tar imot det, dvs de som tar imot forsoningen. For Gud tvinger seg ikke på noen.
 
Men om dem som tar i mot Jesus, står det skrevet: "Alle ting tjener den til gode som elsker Gud". Det må bety at også de onde ting tjener den til gode som elsker Gud.
 
Men hvis det onde skal tjene til det gode, så må dette godet være større enn det godet vi ville hatt uten det onde. Ja, dette godet må da være større enn det godet vi ville hatt uten syndefallet!
 
 
Når Gud bestemmer seg for å gjennomføre et prosjekt, så vil vinningen være større enn kostnaden. Samme hva noen av hans skapninger skulle finne på.
 
Gud har et prosjekt på gang som er større enn all lidelsen i verden, som er større enn Døden, ja som er større enn Helvete!